Grizzly Bear ble plutselig et av verdens mest omtalte band. I hvert fall nesten. De kom med skiva ’Veckatimest’ og tok alle med storm. Meg, Øya…ja, det får holde. Uansett, det var det bandet det var vanskeligst å få et intervju med, og det sier jo litt. Om det ikke sier dere noe, så betyr det at de er ettertrakta… eller sære. Men her var det ingen særhet i luften, det var heller ydmykhet, og det liker vi.

Jeg satt på MS Innvik med utsikt over Operaen og snakket med Daniel Rossen. Etter nesten to timers ventetid fikk jeg i hvert fall ti minutter med han og det burde vel kanskje holde. Bare å snakke fort det.

-Velkommen til Norge, Daniel. Har dere hatt det fint så langt?
-Det har vi så absolutt. Vi har fått sett litt av byen og trasket opp på toppen av Operaen i går, sier han og peker over til Oslos mest ettertraktede turistattraksjon.

-Digg å være litt turist også. Det her er faktisk det nærmeste jeg har vært Operaen, men jeg må vel komme meg bort dit en gang jeg også. Har du tid, burde jeg ha tid. Men dere lager jo ikke opera, så la oss heller snakke litt om dere. Hvordan var det å oppleve at sisteskiva deres, Veckatimest, ble en hit nesten før den var gitt ut og at den nesten har blitt kåret til årets skive allerede av så å si alle musikkjournalister verden rundt?
-Det føles utrolig bra. Det er jo en ære å få så mye skryt og det har gitt oss enda mer lyst til å komme oss ut å spille konserter.
-Ja, det må være litt av en selvtillitsboost.
-Utvilsomt. Men vi prøver også å ikke la det gå til hodet vårt og holde beina godt plantet på jorda, men det er veldig oppmuntrende.

-Forrige skiva, Yellow House, gjorde det også veldig bra, i hvert fall i USA. Ser du på denne skiva som deres inngangsbillett til resten av verden?
-Den har jo fått oss hit, så du kan vel kanskje si det. Vi gjør det i hvert fall bedre nå, sier han og ler. Men vi får se hvor langt den kan ta oss og får vi håpe at folk fortsetter å like oss.
-Og dere har nettopp vært i Japan, hvordan var det å spille over der?
-Det var utrolig bra. Det er gøy å kunne reise til så mange forskjellige steder og spille for så mange forskjellige kulturer. Det er jo nesten helt sprøtt at man finner folk i så mange forskjellige land som faktisk liker vår musikk. Det gjør meg veldig stolt og det er kult å kunne dra å spille konserter for dem.

-Og dere opplevde et jordskjelv der også. Kan du fortelle oss nordmenn om det? Det er nemlig ikke så veldig vanlig her i Norge..
-Jeg er jo faktisk ganske vant til jordskjelv, da jeg kommer fra California. Og jeg har opplevd en del store når jeg var yngre, men jordskjelv i Japan er mye mer rullende, mens de i California er mer ristende. Og dette jordskjelvet kom midt på natta mens jeg lå i ellevte etasje, så jeg følte virkelig at jeg var på feil sted. Man er jo helt hjelpesløs når dette fenomenet forekommer, og denne gangen var jeg virkelig redd. Men det gikk heldigvis bra.

-True. Føler du at dere har vokst mye siden den forrige skiva?
-Vi er nok blitt mer fokusert og flinkere til å samarbeide. Pluss at vi er nok blitt mer lekne. Også har nok det å spille konserter gjort en del med hvordan vi lager låtene og hvordan vi spiller inn skiva. Når vi lagde Yellow House så hadde vi ikke spilt så mange konserter, så vi visste vel egentlig ikke så godt hvordan band vi var. Så Yellow House er bare lag på lag med alle mulige lyder vi mente passet og nesten ikke noe redigering, mens på Veckatimest så har vi brukt mindre elementer, eller brukt kun det vi trenger. Så denne skiva er litt mer ryddig enn den forrige.

-Er det sånn at dere ikke liker studioer? Yellow House ble jo spilt inn i et gult hus, og denne er vel heller i spilt inn i et studio?
-Vi har aldri vært i et studio, så det kan hende vi hadde likt det. Men vi trives med å gjøre det i enkle omgivelser. Mens den forrige skiva ble spilt inn i huset til moren til Edward (Droste), så ble denne spilt inn på litt forskjellige steder. Men mesteparten av det ble gjort i en nydelig hytte oppe på et fjell i staten New York. Vi fikk låne denne hytta gjennom noen venner og det var så utrolig deilig å være der, og omgivelsene var så inspirerende som de kan bli tror jeg. Hytta var sånn halvveis gjort om til et studio og var ellers som en stor villa. Så vi følte oss veldig heldige som fikk være der.

-Hørtes rimelig greit ut ja. Og hva betyr Veckatimest? Eller hva er det?
-Det er navnet på en ubebodd øy som ligger utenfor Cape Cod.
-Og dere oppkalte skiva etter den fordi?
-Cape Cod er et sted som betyr mye for alle i bandet. Vi øver der oppe, har familie der, spilte inn Yellow House der og litt av denne skiva der. Så du kan vel kanskje kalle det en hyllest til Cape Cod. Og vi så det navnet for ganske lenge siden og har alltid hatt lyst til å bruke det til et eller annet. Ingen av oss vet hva det betyr, og det virket kult å kalle skiva noe ingen av oss vet hva betyr. Og det gir folk mulighet til å tolke tittelen som de vil.
-Veldig bra historie. Men har dere noensinne vært på den øya?
-Nei. Det går vel egentlig ikke an å dra dit, eller du kan, men den er veldig liten og det er ingenting der, så vi har ikke brydd oss så mye om å faktisk ha vært der. Det er bare en fin assosiasjon til Cape Cod og en nostalgisk greie for oss.

-Liker albumtittelen enda bedre nå. Men albumet deres ble også lekket på nettet før den ble gitt ut. Hvordan tok dere det? Og hvordan skjedde det?
-Vel, vi hadde vel egentlig regnet med det. Det er jo så vanlig at det skjer nå, men vi aner ikke hvordan det har skjedd. Internt i prosessen er det jo helt sikkert, men jeg gidder ikke spekulere i hvem som har gjort det. Uansett så endte det jo nesten som en bra ting for oss. Det ble mye snakk rundt skiva, og folk gledet seg veldig til å høre den når den kom ut helt ferdig. Det kjipe var vel det at folk anmeldte skiva etter bare å ha hørt den nedlastede versjonen hvor lyden og masse annet var utrolig mye dårligere enn det den skulle være. Men det har jo ikke ødelagt så mye uansett.
-Hmm, nei du får det jo faktisk til å høres ganske harmløst ut når du sier det på den måten.
-Altså vi ble jo forbanna når det skjedde. Den ble lagt ut på nettet nesten tre måneder før den skulle gis ut, så det var jo klart at vi ble oppgitte og grinete når vi fant det ut. Men det endte jo med mye positive ting, så vi sitter ikke furter over det nå lenger. Vi har kommet oss videre, ler han.

Der er mine ti minutter over og en hyggelig samtale med en utrolig hyggelig kar er over. Jeg ville nesten ha trodd at når man får en så umiddelbar suksess så er du dømt til at det går litt til hodet ditt, men en mer ydmyk og trivelig person tror jeg nesten ikke jeg har møtt før. Så jeg forlater skipet enda litt mer solbrent og strålende fornøyd. Legger også merke til at han karen fra Rolling Stone Magazine fortsatt sitter å prater med Edward Droste. Rart at han fikk lenger tid enn meg…

Tekst: Petter Milde (petter@furoreiharare.com)
Foto: André Simonsen
”www.furoreiharare.com”:http://furoreiharare.com/