Intervju: Spoon

”Spoon? Jeg gidder ikke å høre på et band med et så teit navn.”, sa en kompis til meg engang. Men fem minutters tvangslytting inn i Gimme Fiction var alt som skulle til før arrogansen hans ble byttet ut med beundring. Nå er han fan, han også. Det viser seg at Spoon har den effekten på folk.

Spoon kommer fra Austin, Texas. Det stemmer, Texas, staten med George W. Bush, staten med dødsstraffer, staten med cowboyer og indianere…eller er det bare historier som sitter igjen fra barndommen? Nå er forsåvidt George Bush en cowboy da. Uansett, blant alle disse fryktinngytende historiene fra fortiden og nåtidens fossiler, så kommer et av verdens triveligste og kuleste band. Nemlig Spoon. Og alle som har fulgt med på den amerikanske indie-scenen vet godt hvem Spoon er, men allikevel så er det ikke så altfor mange her hjemmme som vet hvem de er. Hvorfor ikke egentlig? Spoon har faktisk holdt det gående helt siden 1993. Og da mener jeg 1993 folkens, er det noen som husker tilbake til da engang? De sier selv at bandet ble til på en fest, og at de tok navnet i noe som kan minne om en ren hyllest til det gode gamle kraut-bandet, Can, som hadde en låt som het Spoon, som også var tittelsporet på en av deres favorittfilmer, ’Das Messer’. Jeg som er historieløs, har selvfølgelig aldri hørt om denne en gang, men vi stoler på boysa. Vi sendte ut en av våre mest lovende, gravende og stuntende journalister for å snakke med favorittbandet hennes, Spoon, på deres første norgesbesøk noensinne…

Noe foruroliget ramler jeg inn på presseområdet. Spoon har hatt en spesiell plass både over senga, og i hjertet mitt, i årevis nå, og et lite feiltrinn ville vært knusende for min lange fankarriere. Men før jeg rekker å dyrke nervøsiteten min noe mer, tar noen tak i armen min, drar meg bort til andre enden av lokalet, og slenger med ned i stor lenestol. Jeg blir møtt av fire smilende ansikter. Det er dem. Det er Spoon. Nå er det ingen vei tilbake.

P: Så, dette er deres første besøk i Norge. Hvorfor tok det så lang tid?
Britt Daniel: Ah, du vet. Vi følte det var bedre å bygge opp forventningene, og heller endelig dukke opp når folk var helt sprekkeferdige etter å få se oss. Nei, men det har egentlig ikke vært noe særlig etterspørsel før nå. Er vel heller dere som har brukt lang tid på å oppdage oss?
P: Ikke se på meg, jeg har hørt på musikken deres i årevis.
BD: Jaså? Takk, sånt varmer et par gamle musikkhjerter.

Nervøsiteten slipper litt av taket, og jeg senker sakte skuldrene. God start, Pia. God start.

P: Gleden er på min side. Men nå som dere omsider har entret en scene her oppe i nord, hvordan synes dere det gikk? Er nordmenn et takknemlig publikum å spille for?
Jim Eno: Helt ærlig? Det føltes nesten som å være i New York. Du ser at noen av folka synger med på låtene, men de fleste er litt for kule til å gjøre annet enn å stå med armene i kors, ha på seg store, mørke solbriller og se uengasjerte ut.

De sender hverandre noen kjappe blikk, Britt Daniel kremter, og jeg skjønner at frykten for å ha fornærmet en del av den norske pressen, allerede på sitt første besøk, er gjeldende. Det tar derfor ikke lange stunden før de følger opp med et:

Men vi synes allikevel det var god stemning asså, helt klart! Nesten alle vennene våre er sånn, så vi er vant til det.

Jeg bare smiler. At de fleste nordmenn har en isittende mangel på god konsertkultur, er ikke akkurat noen nyhet.

P: Foretrekker dere egne konserter, eller å spille på festivaler?
JE: Egne konserter. Festivaler er gøy innimellom, fordi man får muligheten til å møte mye bra folk og se en haug med gratis konserter. Du kan tilfeldigvis ramle innom noe du ikke ville gått på til vanlig, og ende opp med å oppdage et helt fantastisk band. Vi turnerer så mye at vi ikke har sjangs til å få med oss andres giger ellers. Så sånn sett er festivaler fint. Men når du har en spillejobb på de litt mindre stedene, vet du at alle er der bare for å se deg og bandet ditt. Det blir mer intimt på den måten, alle ”kjenner” liksom hverandre gjennom musikken.
BD: Å spille ute i 40 varmegrader foran en haug med folk kan fort bli alt annet enn rock and roll. Hvis du skjønner hva jeg mener.
P: Jeg tar den, men hva syns dere om Øyafestivalen da? De fleste pleier å trives her altså.
JE: Ja det skjønner jeg jo godt, dere har en fantastisk beliggenhet her. Vannet, utsikten til de gamle blokkene i bakgrunnen…hahaha…neida, det er helt fantastisk her. Men som vanlig får vi ikke sett så mye her, blir mest business om du skjønner.

P: Business as usual altså. Men over til den nye plata, som forøvrig er en hissig gjenganger på stereoen til undertegnede. Hvordan føles Ga Ga Ga Ga Ga annerledes fra de tidligere utgivelsene deres?
BD: Den er slickere. I tillegg har vi turt å eksperimentere og utforske sounden vår. Vi var så heldige å få med oss Jon Brion som gjesteprodusent (Kanye West, Fiona Apple), og det var til stor hjelp. Hadde strengt tatt et par uenigheter i starten, men han fikk oss til å utvide horisonten vår etter hvert, og jeg tror vi trengte det nå. Vår faste produsent, Mike McCarthy, er også en av hovedgrunnene til at albumet høres så bra ut som det gjør. Han er utrolig flink, og er det noen som kan lyd, er det han. Men Mike er flink til å hjelpe til når det kommer til sangtekster og vokal også, det er det som gjør det ekstra gøy å jobbe med han.
JE: Vi har hørt at folk omtaler skiva som en ”grower”, at man er nødt til å høre den inn for å få skikkelig taket på den. Sånt liker vi, da har musikken fått den substansen vi ønsker at den skal ha. Ja, og så er jo dette albumet mye kortere enn de andre.

P: Er det et triks for å få folk til å høre mer på plata? Etter de snaue 36 minuttene blir man bare sittende igjen og lengte etter mer.
BD: Virkelig? Bra! Det er det vi vil. Dessuten ser vi ikke poenget i å ha et 70 minutter langt album bare fordi vi kan. Det er faktisk flere band som burde tatt det til etterretning. Burde ikke kvalitet telle fremfor kvantitet? De beste Beatles-platene vi veit om er ikke lenger enn 30-35 minutter, og de visste jo hva de dreiv med. En halvtime holder i massevis.
JE: Dessuten kan det være greit å spare et par låter til b-side-utgivelsene også.

P: Men hvordan klarer dere å velge ut de sangene dere putter på plata? Er det vanskelig å ”kill your own darlings”?
JE: Hva sa du nå? Hvem skal drepe hvem?

P: Det er et uttrykk. Hvordan man klarer å begrense seg selv på en måte.
JE: Virkelig? Dere nordmenn asså. Brutalt folkeslag.

Nå føler jeg det er min tur til å rette opp inntrykket jeg nettopp har gitt disse gutta av mine kjære landsmenn, så jeg smiler enda penere enn tidligere, tvinner håret, og tilbyr dem et par øl til. De tar gledelig imot, drikker, skåler og jaggu blunker de til meg et par ganger også. Puh. Redda.

Spoon er faktisk et av de bandene som har tatt litt feil vei, i hvert fall hvis man skal se på karrierestigen som morn min snakker om hele tiden. De ble nemlig først signet på et majorlabel (Elektra Records) i 1998, (de ga forsåvidt ut en liten skive på Matador Records i 1996) men de fikk sparken nesten med en gang etter at de ga ut skiva ’A Series Of Sneaks’. Ikke det at det det virket som om de tok seg så veldig nær av dette, ettersom de i ettertid har gitt ut klassiske skiver som ’Kill the Moonlight’ (2002), ’Gimme Fiction’ (2004) og nå ’Gagagagaga’. Eller, litt snurt ble de tydeligvis, for etter at de fikk sparken fra Elektra, så ga de ut EPen ’The Agony Of Lafitte’, som var myntet på A&R-representanten i Elektra, Ron Lafitte.

P: Hører dere noe særlig på deres egen musikk da? Eller blir man ganske mettet etter hvert?
BD: Nja, litt må man alltids høre på platene, men vi prøver å begrense det. Spoon er en heltidsjobb, og er vi ikke i studio, er vi på turné, så da er det ikke så rart at Ga (x5) ikke er den første plata vi setter på når vi tar et pust i bakken. Det er jo om å gjøre å unngå at man blir lei sine egne greier.

P: Hvis dere skulle beskrive deres eget sound, hva ville dere sagt?
JE: Vi er bandet med tamburinen. Skriv det.
BD: Nei, men vet du hva? Jeg synes Spoon høres ut som Spoon. Vi har vårt eget sound, og vi dyrker det. Har faktisk hørt en gang at vi godt kunne passert som den nu-naturale versjonen av Traffic. Det er bedre enn Pixies-sammenligningen vi har fått hvertfall. Men å si at vi har en melodiøs kjerne, med lidenskapelig vokal og jordnære arrangementer tror jeg er en fin beskrivelse.

P: Hvis dere møtte på noen som ikke hadde hørt noe av Spoon, hvilken sang ville dere anbefale dem å starte med?
BD: Jøss, det har jeg faktisk ikke tenkt på før. Burde kanskje nevnt noe fra den nye plata, men tror det er nødt bli en låt fra Girls Can Tell albumet. ”Everything hits at once” summerer vel opp Spoon rimelig greit.

P: Har dere fortsatt samme driv nå, som dere hadde da dere først begynte å spille?
BD: Nei. Jeg vil si det er enda sterkere. Nå får vi jo uttelling for det vi gjør. Folk vet hvem vi er, kommer på konsertene våre og vil faktisk høre den musikken vi gir ut. Ja, og pengene hjelper selvsagt på. Er det sånn vi ikke burde si kanskje?

De måler hverandre litt opp og ned, jeg måler dem enda mer, og når blikkene våre møtes, er det en tydelig enighet om at de hvertfall tjener nok penger på det her til å holde et bra image gående. Jeg gir dem tommelen opp. De smiler bredt.

P: Er det noen band dere ser klatre oppover hitlistene, som dere lurer på hvordan i all verden har klart å komme seg dit de har?
BD: Hele tiden. Jeg vil si at det er sånn med 90% av alle band jeg ser der ute. Men man vet jo hvordan de har fått det til: et stort plateselskap finner en gjeng med lettformelige tenåringer, tar tempen på trendene, og lager en tidsriktig pakke, som er lett å svelge og enda lettere å kjøpe. Det handler ikke om musikk for dem, men berømmelse og suksess.
JE: De folka der ødelegger jo for oss andre, som faktisk kan spille et instrument, og har litt stolthet ovenfor det vi driver med. Når det estetiske teller mer enn det som kommer ut av høytalerne, er noe i ferd med å bli skikkelig gærent.

P: Navngi et sånt band a? De får ikke vite det allikevel.
Alle: PANIC! At the disco.
JE: De er grusomme, rett og slett. Ellers er det alltids Linkin Park. Utrolig hvordan folk frivilllig kjøper, hører på, og liker sånne ting. Skulle tro de fikk betalt for det.

P: Men føler dere at dere har noen likeverdige artister i musikkindustrien da?
JE: Arcade fire!
BD: Virkelig?
JE: Eller, nei. Vi er jo ikke på langt nær så store som dem. De er fantastiske, har alltid vært fan av dem. Gledet oss som noen unger til Neon Bible skulle komme ut, og det var absolutt vært ventetiden. Føles bra å være på samme plateselskap (Merge) som dem, virkelig. Nei, men LCD Soundsystem kanskje?
BD: Ja, LCD Soundsystem. Det er oss og dem. Den siste plata de har gitt ut er forøvrig helt fenomenal den også.

I USA er Spoon som sagt ganske mye større enn her i Europa, og de klarer ofte å snike seg med i forskjellige medier. I det siste har de blant opptrådt i talkshows som The David Letterman Show og Late Night with Conan O’Brian. Og det er også viktig å nevne at de har spilt på Saturday Night Live, da har du klart det da. Britt Daniel har også framført en Spoonlåt på en scene i den tv-serien om hun ungdomsdetektiven, Veronica Mars. Han sto å spilte på en trivelig café, mens Veronica tydeligvis digger. Og nå sist, ble også flere av låtene deres brukt i den fantastiske filmen Stranger Than Fiction, med den fantastiske Will Ferrell. De lurer seg med overalt de gutta der.

P: Og hvor går det herfra da gutter?
BD: Sverige. Er vi først i Skandinavia, må vi gjøre det beste ut av det. Ellers har vi en lang USA-turné foran oss. Og midt oppi alt det skal vi finne en ny singel å slippe, og sikkert få lagd en video til den også. Blir ikke mye tid til å sitte i ro akkurat.

P: Men oppfølger til plata da? Spoon gir seg vel ikke her?
JE: Vi har nettopp gitt ut et album jo, gi oss litt slack her. Ivrig dame du. Nei, men frykt ikke. Dere blir ikke kvitt oss så lett.

Og med det, er ironisk nok Spoon allerede utenfor rekkevidde. Men de har skravlet mye, og drukket enda mer, og jeg har fått akkurat nok kjøtt på beina til å gi bandet den norske pressedekningen de fortjener. Synd det hele gikk så fort bare. Har ventet på å dette møtet i årevis.

JE: Men hei, Emilie!

Jeg skvetter til. Var det meg noen ropte på? Navnet er ikke akkurat det jeg pleier å adlyde, men jeg er strengt tatt den eneste jenta i nærheten. Jeg snur meg raskt. Jim Eno står fortsatt og henger rundt på presseområdet.

JE: Vi sees på Battles eller?

Og med ett blir mitt tunge hjerte fryktelig, fryktelig lett, og det går opp for meg at dette ikke er slutten på historien, det er bare begynnelsen. Nervøs sa du? Neppe. Jeg er inne jo. Hvem bryr seg egentlig om fornavn uansett?

Pia Emilie Lystad
pia@furoreiharare.com
www.furoreiharare.com