Jamie Lidell (UK)
Torsdag 07 august. Scene: Sjøsiden
Jamie Lidell er siste tilskudd på den dansevennlige delen av årets Øya-program. For fans av beintøff elektronika, syntetisk soul og aparte popmusikk, bør sanger og multiinstrumentalisten være et kjent navn. Med vekta på bør. De som ikke har
stiftet musikalsk kjennskap til briten ennå behøver har dog ingen grunn til å fortvile, de får nemlig en gyllen anledning til å gjøre nettopp det på årets Øyafestival. Lidells første utgivelser kom mot slutten av nittitallet under navnet Super_Collider, sammen med den chilenskfødte technoinnovatøren Cristian Vogel.
Nå kommer Lidell til Middelalderparken. Live står stemmen i sentrum, men rundt den skjer det massevis. Lidell bruker moderne datateknologi og gammelt analogt utstyr for å bygge ut lydbildet. Han livesampler og manipulerer bruddstykker som går i loop, deretter synger og beatboxer han oppå. Han kan ikke stå stille, og det kan som regel ikke publikum heller. Anmeldere har brukt ord som fantastisk, horisontutvidende, kaotisk, genialt og enestående for å beskrive hans live-ekstravaganse. Alt stemmer.
Albumdebuten som soloartist kom i 2000, og bar tittelen Muddlin Gear. Skiva fikk gode omtaler, men var hakket for sær og utilgjengelig til å slå an utenfor den harde Warp-kjerna. Dén bragden klarte oppfølgeren, crossover-suksessen Multiply (2005). Dens blanding av et klassisk Motown-uttrykk og futuristisk produksjon, fikk et stort publikum også innen popsjangeren. Snart kommer tredjealbumet Jim, som er enda mer tight og fokusert enn forgjengeren, og – overraskende nok – nesten blottet for elektroniske elementer. Lidell er kanskje en bleik og tynn brite, men han synger som en blanding av Marvin Gaye, Sly Stone, Stevie Wonder og Prince. Hallelujah!
